Gamle menn med miljømakt 

I går arrangerte Bellona årskonferanse. Alt stemte, bort sett fra talerlisten. Den var overfylt av gamle menn.

Det begynte med Paal Frisvold og fortsatte med Frederic Hauge. Deretter entret  Bård Vegar Solhjell scenen, før Kai Tullius, Greame Sweeney og Philippe Joubert tok ordet.  Så kom Oluf Ulseth og Frederic Hauge (igjen). Før det var fagbevegelsen sin tur. Roar Flaathen og Stein Lier Hansen slo et slag for industrien. Som siste post på programmet, var det duket for paneldebatt. Her fikk endelig kollegiet av menn, Nikolai Astrup, de to aldrende herrene fra fagbevegelsen, Frederic Hauge (på scenen for tredje gang), Audun Lysbakken, og ordstyrer Bjørn Hansen, selskap av to kvinner, Trine Skei Grande og Eirin Sund. Damene satt ytterst. Frederic Hauge satt i midten.

Jeg tror ikke Bellona bevisst la opp til at middelaldrende menn skulle dominere programmet så til de grader. Antagelig bare ble det sånn. Akkurat som da Framtiden i våre hender skulle arrangere seminar om lyntog. Da ble det også bare menn. Eller da Sabima denne uken arrangerte debatt om biomangfold. Fire menn, og en dame. Zero er blant de ytterst få, som har klart å lage et program der representasjonen er ganske jevn. På Zerokonferansen i 2011, var kvinner blant headlinerne. Men det er et unntak.

Dette er ikke unikt for miljøbevegelsen. Kvinner er nesten alltid underrepresentert på talerstolene. Det er likevel litt påtagelig at det også er sånn i miljøbevegelsen. I utgangspunktet er fordelingen av kvinner og menn ganske jevn i den grønne NGO-bransjen. I WWF, Natur og Ungdom og Framtiden i våre hender er sågar kvinner i overtall. Bare i Bellona er kvinner i et klart mindretall blant de ansatte.

Talskvinnene Nina Jensen i WWF og Silje Lundberg i Natur og Ungdom sikrer at kvinner får ordet i mange viktige debatter. Zeros Kari Elisabeth Kaski er også en tydelig stemme. Men det forandrer ikke hovedinntrykket, som manifesterte seg på Bellona-konferansen: Gamle menn får ordet alt for ofte. Og med respekt og melde, det er ikke Roar Flåthen som blir game changeren for klimasaken. Men de gamle mennene har så mye makt, vil noen kanskje si. Derfor må de bli invitert inn i debattene, Ja, gjerne det. Men de bør i større grad bli utfordret av nye røster. For jeg er lei av disse gamle herrene, og la meg da inkludere Bellonas Frederic Hauge, som fikk desidert mest taletid i går. Klimadiskusjonen trenger friske innfallsvinkler og nye veier framover. Debatten er i ferd med å dø helt ut i media. Og det er ikke så rart. Det er de samme folkene som gjentar det samme budskapet. Om igjen, og om igjen.

Hva forslår jeg at vi gjør? Jeg mener miljøbevegelsen må sette i gang en helt bevisst strategi for å dytte fram de nye stemmene. Ikke bare internt fra vår egen bransje. Når vi henter inn innledere, er det også mulig å gå nye veger. Også må vi gjøre en ting til; få kvinnene til å svare ja til invitasjonene de får. Vi har en lei tendens til å si nei. Vi svarer at vi ikke kan nok, eller ikke får forberedt oss tilstrekkelig. Det er ikke sånn vi får byttet ut taletrengte 50-åringer med lite nytt å melde.

Minifisken

Det er fire måneders siden siste oppdatering, og denne bloggen kan nå inngå i et slow-living konsept.

Siden sist har jeg har sluttet i jobben min i Trondheim, flyttet til Oslo, og begynt i en ny jobb. Jeg kan nå breske meg med tittelen: Rådgiver i Framtiden i våre hender. Alle interesserte kan fordype seg i denne organisasjonens liv og levnad på vår hjemmeside.

Her på bloggen har jeg intensjoner om å servere inside information fra miljøbevegelsen, subjektivt prosessert av meg. Foreløpig kan jeg ikke kalle meg en insider, og begrenser meg derfor til en statusrapport fra tilværelsen som nyansatt.

Livet som ny i miljøbevegelsen (illustrasjon: Little John Comics).

Å begynne i en ny jobb er en tidvis utmattende øvelse, og det er ingenting mykt eller smidig over det. Jeg bommer for eksempel konsekvent på utgangsdøra, og havner om igjen og om igjen på toalettet i forsøket på å komme ut av kontoret (dørene er plassert ved siden av hverandre). Jeg forteller spøker ingen forstår. Jeg ler lenge og vel av kollegaens spøk, før jeg oppfatter at hun verken prøvde eller ønsket å være morsom. Jeg omtaler en annen kollega som Kine i en uke, frem til det kommer for dagen at hun heter Hanne. Jeg nikker og smiler intenst til sjefen, mens jeg prøver å oppfatte hva hun snakker om, og hvordan det har noe med meg å gjøre. Jeg sitter en ekstra time på jobb, uten noen bestemt plan, bare for å være sikker på at ingen tar meg for å være arbeidssky. Jeg skjønner at jeg prøver litt for hardt, men trøster meg med at snart - snart, er jeg en insider. 

To be continued.

Intet nytt under solen

Der knuste jeg min forrige rekord. Jeg har blogget minimalt, det vil si ingenting, de siste to og en halv månedene. I mellomtiden har en sommer passert, Norge er Norge, men samtidig ikke, og noen ting vil aldri igjen bli som de var. For klimaets del har sommeren vært kritisk, men stabil.

Fremtiden i våre hender mener minister Borten Moe har plassert hodet sitt støtt i sanden med sin nye Petroleumsmelding. 

De siste to og en halv månedene kan, dersom man tar klima-brillene på, oppsummeres slik: 

• Den første juni kunngjør Tyskland at de vil stenge sine atomkraftverk innen 2020. Saudi Arabia på sin side meddeler at de vil bygge 16. 

• Det internasjonale energibyrået (IEA) informerer om at verden i fjor satt ny rekord i utslipp av klimagasser. 

• LO synes ikke det er Norges problem. De synes norske klimakrav er for strenge, for dyre og for slemme mot indsutrien. Bellona blir sur. AP vurderer om ikke LO har rett. Opposisjonen blir sur. 

• Klimaforsker James Hansen er på visitt i Norge og prøver å oppklare ting: – Vi vet hva som er problemet. Og vi vet hva løsningen er. Det er ganske enkelt, egentlig. Vi er nødt til å slutte å bruke fossile brennstoff. Norge gjør det ikke spesielt bra, sier han til Dagsavisen, og foreslår at vi lar oljen ligge.

• Olje- og energiminister Ola Borten Moe får ikke med seg hva Hansen sier. I sin nye Petroleumsmelding varsler han at han tar med seg oljeindustrien nordover. Han vil ha oljen opp-opp-opp. Fremtiden i våre hender blir sur. 

• Nordmenn får heller ikke med seg hva Hansen sier. Vi er for opptatt med å være på reise. Avinor informerer om at flytrafikkveksten innenlands siden i fjor har vært på 14,1 prosent og for utland 13,4 prosent.

• Australia deriomot har kanskje hørt på Hansen. De bestemmer seg for å kutte i sine utslipp. 

• Mellomforhandlingene om en ny internasjonal klimavatale begynner - og avsluttes i Berlin. - Situasjonen er faslåst, konstaterer miljøvernminister Solheim. 

• FN's klimapanel er lei av det hele. De ber ber forskere vurdere om ulike former for geoteknisk ingeniørvirksomhet er egnet til å bremse opphetingen av kloden. 
• Jeg ser filmen The Age of stupid, og får dårlig samvittighet. For klimaet, og for bloggen. 

Nå er det høst. I hvert fall i Trondheim. Ferien er over, og dårlig samvittighet skal omsettes til handling. Jeg skal bedrive valgkamp på heltid de neste fire ukene, på leting etter lokale klimaløsninger. Det er nå jeg pleier å si: Følg med! Med tanke på at jeg drøyde i nærmere 80 dager før jeg lot høre av meg forrige gang jeg sa det, skal jeg ikke skrive det nå. Det lyder platt på et vis. Som et tomt klimaløfte kan man kanskje si. 

På gjensyn!

Jeg har vært en udugelig blogger i det siste. Men jeg sier som min far, det er alltid håp i hengende snøre.

Fighting fire with fire

Jeg lærte i det minste et par ting på min klimafiendtlige reise. Dette er historien om neshornet. Siden 2007 har antallet drepte neshorn i Sør Afrika steget fra 13 til 300 per år. Rykter om neshornets medisinske egenskaper har løpt løpsk i Asia. Kiloprisen har eksplodert, og i dag omsettes horn til en gatepris som er høyere enn gull. Dermed er det duket for full krig i den Sør Afrikanske bushen.

 Neshornet er et bedagelig dyr som lever av gress og blader.  Vi var heldige og traff på dette eksemplaret i Krüger-parken.

På vei til Angola gjorde vi et mellomstopp i Sør Afrika for å besøke Krüger-parken, Sør Afrikas største nasjonalpark. I Sør Afrika, som mange andre steder, er det nødvendig å opprette nasjonalparker for å sikre overlevelsen til mange dyrearter. Menneskelig aktivitet er gradvis i ferd med å innskrenke de naturlige habitatene til dyrene, og i Sør Afrika finnes det knapt nok ville dyr utenfor nasjonalparkene. 

Selv inni parkene er imidlertid en del av dyrene truet, som for eksempel neshornet. På grunn av myter om at neshornets horn har potensfremmende egenskaper kan de selges til en stykkpris på omlag 125 000 dollar på svartebørsen. I 2010 ble over 300 neshorn drept av snikskyttere i Sør Afrika. Bare i 2011 er over 150 dyr drept. Antallet mord har økt dramatisk de siste årene på grunn av voksende etterspørsel i Asia. Utspill fra en vietnamesisk minister om at han ble kurert fra sin kreftsykdom etter behandling med neshorn-horn har bidratt til dette. 

Jeg er tilbake

Jeg har vært en udugelig blogger i det siste. Jeg tror muligens jeg startet litt hardt ut, jeg møtte i alle fall blogger-veggen på rekordtid. Mitt fravær skyldes definitivt ikke at noe går bedre på klimafronten, snarere tvert imot. Som mange sikkert har fått med seg gikk de norske klimagassutslippene alene gått opp med 5 prosent i 2010.

Det er dumt, men deilig å fly. 

I løpet av tiden jeg har vært borte har jeg egenhendig bidratt til å slippe ut noe sånt som 5,161 lbs. CO2, omlag 2,3 tonn, bare i form av flyreiser (regnet ut her). Jeg har ingen god unnskyldning for dette utslippskalaset, annet enn at jeg ble invitert på besøk til faren min som bor i Angola, og at det landet er plassert upraktisk langt avsted. 

Uansett, jeg er tilbake, og jeg har ikke mistet troen på at det finnes løsninger på utfordringene vi står overfor. Det gjelder bare å finne dem. Jeg fortsetter jakten. Følg med!

Det som gjør det vanskelig å slutte å fly, er at man gjerne flyr til fantastiske steder. Her fra Moçambique. 

Wow! Nice personality!

Toilldag er en av ganske få tradisjoner der Trondheims befolkning samles om en felles aktivitet. De går på shopping. Som selverklært forbruksskeptiker (i alle fall i teorien) var min intensjon kun å observere.

På Toilldag arrangerer alle butikkene i Trondheim salg.

Lettlurt av ballonger og salgsplakater, befant jeg meg overraskende fort inne i en sportsbutikk (så lenge varte den skepsisen). Jeg, som egentlig ikke skulle ha noenting, fant plutselig både det ene og det andre - en rød dunjakke (hvor ofte har jeg ikke misunt alle de med dunjakker denne vinteren), en ny skibukse laget av pustende materiale (den gamle egner seg egentlig best for rolige turer), en rød løpejakke (hvor er egentlig den jeg brukte i fjor?), eller hva med en isolert drikkekopp. Jeg dro med meg mitt arsenal av bekledning og banet meg vei mellom menneskene.

Psykiske klimaproblemer

Dersom mennesker får overdose av klimaprat kan de fort reagere sånn som denne beveren, med fornektelse og protest (foto: icanhascheezburger.com).

Jeg har hatt en dårlig klimahelg. Jeg har spist biff, kjørt bil (selv om det gikk busser), tatt et langt bad og verst av alt, tatt fly fra Oslo til Trondheim. Alt i løpet av en kort helg. Det var ikke det at jeg så gjerne ville ta fly, men morgentoget var utsolgt, og flybilletten var billig. Jeg mente altså ikke å være kjip. Hører du jordklod? Jeg mente det ikke.

Jordkloden bryr seg ikke. Så lenge utslippene av klimagasser går opp, og ikke ned, vil temperaturen fortsette å stige, med de følger det har for klimaet. Jeg vet det,  jeg bekymrer meg for det, jeg skriver til og med blogg om det. Hvordan kan jeg da finne på å kaste meg på flyet, sånn helt uten videre? Det foregår noe rart i hodet mitt, og tilsynelatende i omtrent alle andres. Vi handler kollektivt mot bedre vitende. Er det dette som kalles kognitiv dissonans? Jeg tar med dette en tur inn i den psykologiske dimensjonen ved klimaproblemet.