torsdag 3. mars 2011

Psykiske klimaproblemer

Dersom mennesker får overdose av klimaprat kan de fort reagere sånn som denne beveren, med fornektelse og protest (foto: icanhascheezburger.com).
Jeg har hatt en dårlig klimahelg. Jeg har spist biff, kjørt bil (selv om det gikk busser), tatt et langt bad og verst av alt, tatt fly fra Oslo til Trondheim. Alt i løpet av en kort helg. Det var ikke det at jeg så gjerne ville ta fly, men morgentoget var utsolgt, og flybilletten var billig. Jeg mente altså ikke å være kjip. Hører du jordklod? Jeg mente det ikke.

Jordkloden bryr seg ikke. Så lenge utslippene av klimagasser går opp, og ikke ned, vil temperaturen fortsette å stige, med de følger det har for klimaet. Jeg vet det,  jeg bekymrer meg for det, jeg skriver til og med blogg om det. Hvordan kan jeg da finne på å kaste meg på flyet, sånn helt uten videre? Det foregår noe rart i hodet mitt, og tilsynelatende i omtrent alle andres. Vi handler kollektivt mot bedre vitende. Er det dette som kalles kognitiv dissonans? Jeg tar med dette en tur inn i den psykologiske dimensjonen ved klimaproblemet.


Kommunikasjonsproblem
I USA har de engasjert den nasjonale psykologiforeningen til å finne ut av vår merkelige klimaadferd. En psykologisk "task force" produserte i 2009 en rapport om temaet. De fant en rekke psykologiske barrierer som kan være med å forklare vår trege reaksjonsevne.

Et (psykologisk) problem er at de mest dramatiske klimaendringene ikke har kicket inn enda, i hvert fall ikke hos oss i Nord. Hjernene våre ikke er konstruert for å forholde seg til farer som befinner seg langt frem i tid. Dessuten kommer gjerne klimainformasjon i en svært vitenskaplig innpakning, fullstappet med fakta, tall og statistikk. I følge forskere ved Columbia University må de som snakker om klima bli flinkere til å spille på folks følelser og opplevelser, istedenfor deres logikk. Men det gjelder å ikke overdrive heller. Mennesker klarer nemlig bare å forholde seg til en viss mengde bekymringer. Dessuten kan for mye dramatikk føre til at man ikke orker å være interesserte spesielt lenge. Eller enda verre, folk kan gå inn i en tilstand av følelsesmessig avstumping eller nummenhet som gjør dem omtrent uimottakelige for informasjon.

Folk orker bare en viss mengde bekymringer. For mye dramatikk kan gjøre dem uimottakelige for ny informasjon.
Sorry - vi redder ikke verden med sparepærer
Noen klimaforskere har presentert klimaproblemet som noe veldig miljø- og naturrelatert, altså noe som bare miljøaktivister (og blomster og dyr) trenger å bry seg om, og som er utenfor vanlige folks kontroll. Saken er at klimautfordringen er lenket sammen med med omtrent alt vi driver med i et stort og intrikat system, dermed må hver enkelt av oss innstille oss på å foreta noen justeringer dersom vi skal ha noen forventninger om å oppnå utslippsreduksjoner som monner. Det er imidlertid psykologisk komplisert å gå foran og handle dersom man ikke tror det vil ha noen effekt. Hva hjelper det om jeg selger bilen, dersom naboen bruker min tomme parkeringsplass som et påskudd til kjøpe seg en ekstra?

Dersom man først lykkes med å få folk til å reagere møter vi enda en psykologisk barriere. Det såkalte "single action bias". I møte med risiko og usikkerhet har folk en tendens til å forenkle sine beslutningsprosesser. De ender gjerne med å sette all sin lit til en enkelt handling, selv om denne handlingen begrenser seg til ren symbolikk (du redder dessverre ikke jorden ved å skifte til sparepære). En liten handling er nok til å lette på samvittigheten og redusere bekymringen, men skaper få incentiver til å gjøre mer. 

Spis medisinen din, idiot!
Et underliggende problem, som også gjerne anvendes som en unnskyldning for ikke å gjøre noe som helst, er usikkerheten i klimaforskningen. Det er så godt som unison enighet om at klimaendringene er menneskeskapte. Usikkerheten henger sammen med hvordan klimaendringene vil arte seg. Folk har en tendens til å blande sammen dette og tolke det som finnes av usikkerhet som om at alt er usikkert, inkludert menneskenes rolle i det hele. Enden på visa er igjen - null handling. Denne reaksjonen henger ikke på greip. Dersom legen din fortalte deg at du med 90 prosent sannsynlighet ville bli dødssyk i løpet av neste år dersom du ikke spiste en spesiell medisin, antar jeg at du ville ta medisinen, ikke utsette behandlingen til sykdommen var et faktum. 

Med bakgrunn i all denne informasjonen, kan vi konstatere at min hjerne fungerer omtrent som alle andres. Jeg erkjenner at jeg er spesielt rammet av overtroen om at det å kjøpe for eksempel økologiske egg på et eller annet vis frigjør meg fra ansvar når det kommer til flytrafikk. Det hadde jo vært deilig. Kan hende trenger jeg et ekstra dytt fra omgivelsene mine for å bli flinkere. Kanskje en belønning i andre enden, eller en straff for å tråkke feil. Dreier det seg egentlig om politikk? Jeg utforsker dette nærmere en annen gang. Kom gjerne med innspill så lenge!

Det gjelder å ta sats, og hoppe over sine psykologiske hindre!

5 kommentarer:

  1. Det er veldig viktig det du sier, Marit. Jeg skal fly til Alta i dag og fikk nå kjempedårlig samvittighet. Men samtidig, hvordan skal jeg ellers komme meg opp dit når jeg bare har en helg? Hurtigruten tar litt for lang tid. Skal man slutte å besøke venner og familie? Jeg føler meg fanget av en "jeg vil jeg vil, men jeg får det ikke til"-mentalitet. Man kan jo selvfølgelig betale litt ekstra for C02-kvoten sin, men har det egentlig noen effekt?
    Det er veldig fint at du problematiserer dette, fordi som du sier har nok ikke dramatikken helt kicket inn hos meg, i alle fall ikke nok til at jeg aktivt prøver å gjøre noe med situasjonen. I motsetning til deg :)

    SvarSlett
  2. Kjempebra innlegg!

    Ja, det handler mye om politikk.
    Jeg tror vi må legge bedre tilrette for at folk skal ta de riktige valgene. Det blir litt som med røykning og andre ting, vi påvirkes av tilgjengelighet, priser, kjennskap til konsekvensene, trygghet, osv. Hvis vi gjennom politikken kan gjøre det lettest å ta de riktige valgene, da har vi kommet et stort steg i riktig retning. Det må bli enklere å kildesortere, ta buss, sykle, kjøpe flere klimavennlige produkter osv.enn å forurense, kjøre bil, osv. Kanskje kan de rød og grønne skattene som Venstre har foreslått bli et virkemiddel?

    SvarSlett
  3. Takk for kommentarer, det er så gøy å få innspill!

    Reising er et spesielt vanskelig tema tror jeg. Hele kommunikasjonssystemet vårt baserer seg i dag på bruk av fossile brennstoff. For å endre våre reisevaner tror jeg, som du Ina, at det trengs både gulrot og pisk. Venstres forslag om å gå fra rød til grønn skatt er kjempeinteressant, og et helt nødvendig virkemiddel. Det handler om å betale (den reelle økologiske) prisen for tjenestene og produktene vi benytter, og belønne bærekraftige valg.

    Også må vi antagelig innstille oss på å reise mindre. Tidligere leder i Framtiden i våre hender, Steinar Le,m anbefalte å heller reise langt hvert tredje år (for eksempel tre uker til Thailand), enn å reise annenhver helg til London eller Paris. Det er et poeng. Vi må rett og slett kanskje innstille oss på å være litt mer lokale!?

    SvarSlett
  4. Så flott post Marit!

    Jeg gleder meg (i all frustrasjonen) over å lese denne bloggen. Og jeg er så glad for at det finnes mennesker som deg! Kom over et innlegg i Aftenposten om Freiburg i Tyskland som satser fullt på fornybar solenergi. Jeg regner med du kanskje har lest litt om det? Ah, om bare Norge kunne stukket hodet opp av sanda og brukt ressursene sine på fornybare løsninger. Jeg koser meg på sykkelen i Amsterdam (med halvveis god samvittighet), men fremdeles føler jeg at jeg kunne gjort så mye mer. Men som du sier, hva hjelper det når man ikke akkurat kan tvinge alle andre til å gjøre det samme?

    Jeg føler ivrig med videre!

    SvarSlett
  5. Miriam!! Vet du hva, du er strålende!! Jeg har ikke lest om Freiburg, men skal sjekke det ut (takk for tips!) :) Jeg er helt enig med deg på alle punkt. Det er frustrerende at Norge fremdeles bruker så mye av sine ressurser på å hale ut de siste restene av olje på norsk sokkel, heller enn å tenke nytt, fremtidsrettet og fornybart. Jeg tror det betyr mye at folk som deg og meg engasjerer oss. Da kan vi i fellesskap legge trykk på politikerne, private selskap og ikke minst vanlige folk til å bryte ut av vår karbonbaserte livsstil.

    At det hansler mye om psykologi er også ganske interessant, og et felt du kan MYE mer om enn meg :)

    SvarSlett