Psykiske klimaproblemer

Dersom mennesker får overdose av klimaprat kan de fort reagere sånn som denne beveren, med fornektelse og protest (foto: icanhascheezburger.com).

Jeg har hatt en dårlig klimahelg. Jeg har spist biff, kjørt bil (selv om det gikk busser), tatt et langt bad og verst av alt, tatt fly fra Oslo til Trondheim. Alt i løpet av en kort helg. Det var ikke det at jeg så gjerne ville ta fly, men morgentoget var utsolgt, og flybilletten var billig. Jeg mente altså ikke å være kjip. Hører du jordklod? Jeg mente det ikke.

Jordkloden bryr seg ikke. Så lenge utslippene av klimagasser går opp, og ikke ned, vil temperaturen fortsette å stige, med de følger det har for klimaet. Jeg vet det,  jeg bekymrer meg for det, jeg skriver til og med blogg om det. Hvordan kan jeg da finne på å kaste meg på flyet, sånn helt uten videre? Det foregår noe rart i hodet mitt, og tilsynelatende i omtrent alle andres. Vi handler kollektivt mot bedre vitende. Er det dette som kalles kognitiv dissonans? Jeg tar med dette en tur inn i den psykologiske dimensjonen ved klimaproblemet.