fredag 25. mai 2012

Gamle menn med miljømakt 

I går arrangerte Bellona årskonferanse. Alt stemte, bort sett fra talerlisten. Den var overfylt av gamle menn.

Det begynte med Paal Frisvold og fortsatte med Frederic Hauge. Deretter entret  Bård Vegar Solhjell scenen, før Kai Tullius, Greame Sweeney og Philippe Joubert tok ordet.  Så kom Oluf Ulseth og Frederic Hauge (igjen). Før det var fagbevegelsen sin tur. Roar Flaathen og Stein Lier Hansen slo et slag for industrien. Som siste post på programmet, var det duket for paneldebatt. Her fikk endelig kollegiet av menn, Nikolai Astrup, de to aldrende herrene fra fagbevegelsen, Frederic Hauge (på scenen for tredje gang), Audun Lysbakken, og ordstyrer Bjørn Hansen, selskap av to kvinner, Trine Skei Grande og Eirin Sund. Damene satt ytterst. Frederic Hauge satt i midten.

Jeg tror ikke Bellona bevisst la opp til at middelaldrende menn skulle dominere programmet så til de grader. Antagelig bare ble det sånn. Akkurat som da Framtiden i våre hender skulle arrangere seminar om lyntog. Da ble det også bare menn. Eller da Sabima denne uken arrangerte debatt om biomangfold. Fire menn, og en dame. Zero er blant de ytterst få, som har klart å lage et program der representasjonen er ganske jevn. På Zerokonferansen i 2011, var kvinner blant headlinerne. Men det er et unntak.

Dette er ikke unikt for miljøbevegelsen. Kvinner er nesten alltid underrepresentert på talerstolene. Det er likevel litt påtagelig at det også er sånn i miljøbevegelsen. I utgangspunktet er fordelingen av kvinner og menn ganske jevn i den grønne NGO-bransjen. I WWF, Natur og Ungdom og Framtiden i våre hender er sågar kvinner i overtall. Bare i Bellona er kvinner i et klart mindretall blant de ansatte.

Talskvinnene Nina Jensen i WWF og Silje Lundberg i Natur og Ungdom sikrer at kvinner får ordet i mange viktige debatter. Zeros Kari Elisabeth Kaski er også en tydelig stemme. Men det forandrer ikke hovedinntrykket, som manifesterte seg på Bellona-konferansen: Gamle menn får ordet alt for ofte. Og med respekt og melde, det er ikke Roar Flåthen som blir game changeren for klimasaken. Men de gamle mennene har så mye makt, vil noen kanskje si. Derfor må de bli invitert inn i debattene, Ja, gjerne det. Men de bør i større grad bli utfordret av nye røster. For jeg er lei av disse gamle herrene, og la meg da inkludere Bellonas Frederic Hauge, som fikk desidert mest taletid i går. Klimadiskusjonen trenger friske innfallsvinkler og nye veier framover. Debatten er i ferd med å dø helt ut i media. Og det er ikke så rart. Det er de samme folkene som gjentar det samme budskapet. Om igjen, og om igjen.

Hva forslår jeg at vi gjør? Jeg mener miljøbevegelsen må sette i gang en helt bevisst strategi for å dytte fram de nye stemmene. Ikke bare internt fra vår egen bransje. Når vi henter inn innledere, er det også mulig å gå nye veger. Også må vi gjøre en ting til; få kvinnene til å svare ja til invitasjonene de får. Vi har en lei tendens til å si nei. Vi svarer at vi ikke kan nok, eller ikke får forberedt oss tilstrekkelig. Det er ikke sånn vi får byttet ut taletrengte 50-åringer med lite nytt å melde.