Wow! Nice personality!

Toilldag er en av ganske få tradisjoner der Trondheims befolkning samles om en felles aktivitet. De går på shopping. Som selverklært forbruksskeptiker (i alle fall i teorien) var min intensjon kun å observere.

På Toilldag arrangerer alle butikkene i Trondheim salg.

Lettlurt av ballonger og salgsplakater, befant jeg meg overraskende fort inne i en sportsbutikk (så lenge varte den skepsisen). Jeg, som egentlig ikke skulle ha noenting, fant plutselig både det ene og det andre - en rød dunjakke (hvor ofte har jeg ikke misunt alle de med dunjakker denne vinteren), en ny skibukse laget av pustende materiale (den gamle egner seg egentlig best for rolige turer), en rød løpejakke (hvor er egentlig den jeg brukte i fjor?), eller hva med en isolert drikkekopp. Jeg dro med meg mitt arsenal av bekledning og banet meg vei mellom menneskene.


Prøverommet var opptatt. Jeg begynte å bli svett. Var det enda flere folk her nå? Et stativ med soveposer veltet i gulvet. Musikken var for høy. Jeg presset meg inn foran et speil og dro på meg dunjakken. En fremmed jente stilte seg opp bak meg - hun tittet meg over skulderen. Jeg var åpenbart for treg. Jeg så på meg selv - vinterblek og svett i panna.  Den røde dunjakka, som ville holdt meg varm i ned mot -30 grader, sto ikke i stil. Jeg skulle hatt roser i kinnene, vært ute på vidda (eller i alle fall bymarka), myst mot vårsola. Jeg var på G-sport. Jeg var klam, blek og stadig mer stresset. Hva gjorde jeg her? Det var lørdag, fridag, og jeg bedrev selvtortur på en sportsbutikk.

Denne dokka uttrykker på en perfekt måte hvordan jeg følte meg på Toilldag: matt og motløs.

Ting er ikke bare ting
Psykologene har kommet frem til at vi har en tendens til å tillegge materielle ting en sosial og psykisk mening. Forbruksvarer gir oss et symbolsk språk som vi bruker til å snakke sammen. En av forbruksforskeren Russ Belk sine intervjuobjekter sa det sånn: "No one's gonna spot you across a crowded room and say "Wow! Nice personality!". Jeg skjønner hva han mener. Med min nye røde dunjakke ville jeg uten å si det kommunisert at jeg er aktiv og glad i fjell og natur (selv om sannheten er at jeg knapt har vært på fjellet i vinter). Kanskje ville jeg bli tatt mer på alvor av folk som identifiserer seg med de samme verdiene. Klær og ting skaper identitet, trygghet og ikke minst status. Problemet er at at vi ikke blir lykkeligere av alle tingene våre. Lykkeforsker Richard Easterlin konstaterer at så lenge basisbehovene våre er tilfredsstilt, hjelper det ikke, verken med mer penger, eller mer ting. God helse, en interessant jobb og en familie man er glad i betyr mye mer. Han konkluder derfor med at folk burde bruke mer av tiden sin på å pleie helsa og være sammen med folk vi er glade i, og mindre tid på skaffe, og bruke penger.

Utfordringen er at da må vi finne andre måter å bli sett, hørt og forstått på enn gjennom klærne vi har på oss og tingene vi eier. Klarer vi det?