Rosetrøbbel

Februar er høysesong for roser. Det topper seg omkring Valentines Day 14. februar. Jeg er selv blant de som gjerne sier ja takk til en rosebukett. Det var jeg i alle fall frem til i går, da jeg kom over et leserinnlegg i Byavisa med tittelen: "- Ødelegger afrikansk natur". I følge forfatter Trine Harbak er det vårt forbruk av roser som ødelegger afrikansk natur, i dette tilfellet kenyansk natur. Jeg er glad i blomster, og har tenkt at roser og andre levende vekster på mange måter representerer et godt alternativ til ting av en mindre organisk natur. Det kan se ut til at jeg har bommet i min analyse. Jeg søker svar.

Ikke alle roser kan kjøpes med god samvittighet. 

Jeg tar utgangspunkt i Harbaks påstander. De lyder som følger:

• Området omkring Lake Naivasha i Kenya er et rikt naturområde. Det huser blant annet sebraer, flodhester, fisk og flamingoer. Det er også hjemsted til en av verdens største roseindustrier. I dag stammer omlag en fjerdedel av verdens solgte roser fra Kenya, 60 prosent av disse har sin opprinnelse i området omkring sjøen 
• Roseplantasjer trenger mye vann, og vannet tappes fra Lake Naivasha. Når innsjøen tappes for vann stiger saltnivået, og fisk og dyr mister sitt habitat og livsgrunnlag.
• I følge forfatteren utsettes de ansatte på plantasjene for helseskadelig gift i forbindelse med bruk av plantevernmidler. Giften i plantevernmidlene utgjør også en miljørisiko når den føres tilbake i vannet. 

Jeg ønsker denne et langt og lykkelig liv (foto: Rick Budai/ FreeDigitalPhotos.net) 

Det er ikke bare Harbak som bekymrer seg for Lake Naivasha. En lokal blogger konstaterer at: "On one level Naivasha is a success story, a profitable export business that has brought jobs to the area and wealth to Kenya. From a different perspective, it’s a disaster". Etterhvert som vannet tappes ut og forgiftes, vil ikke bare naturen ødelegges, men også grunnlaget for den suksessfulle industrien. I dag sysselsetter roseindustrien 10,000 mennesker i Kenya, og nærmere 500,000 mennesker har tilknytning til blomsterindustrien generelt.

Omtrent 80 prosent av de solgte rosene i Norge er importert fra Europa og Afrika. Resten dyrkes lokalt. Med fakta fra Kenya i bakhodet, er jeg fristet til å konkludere med at jeg heller vil kjøpe europeiske eller norske roser fra nå av. Kenya er dessuten langt borte. Rosene må gjennom en lang og karbonspisende flytur før de havner i vasen min. Det viser seg imidlertid at kortreiste roser IKKE er noe bedre med tanke på karbonutslipp. I følge Sunday Times slipper roser fra Nederland totalt sett ut mye mer klimagasser enn roser fra Kenya, fordi det krever så mye energi å holde dem i live om vinteren. Dette er med andre ord ikke enkelt. Roseindustrien i Kenya er på den ene siden naturfiendtlig. På den andre siden er det en kilde til jobber og vekst. Europeiske roser slipper på sin side ut store mengder klimagasser.

Ser man bort fra klimagassutslippene ved transport, er det imidlertid ikke sånn at kenyansk roseindustri er dømt til å være uforenlig med et levende naturmiljø. Dersom det tas hensyn til miljøet, kan både naturen og industrien bokstavelig talt blomstre. Hvordan kan vi som forbrukere bygge opp under bærekraftig roseindustri i Kenya?

Et svar er sertifiserte roser, som garanterer at du som forbruker kjøper roser som er dyrket under helse- og miljømessig forsvarlige forhold. For det finnes nemlig aktører som produserer sine roser på en forsvarlig måte. VeriFlora skal være blant de beste ordningene. Dessverre kan ikke jeg se at denne sertifiseringsordningen finnes i Norge. Her har vi isteden Fairtrade-roser (blant annet hos Mester Grønn). Fairtrade handler egentlig mer om rettferdig handel enn miljø, men skal også sikre bærekraftig forvaltning av naturen.

Hva blir så konklusjonen? Jeg setter min lit til sertifiserte roser. Vi har stor makt som forbrukere. Dersom konvensjonelle roser slutter å selge, er ikke butikkene dummere enn at de tar inn blomstene vi vil ha.